Nå kan Ole klokka

Ole hadde ikke begrep om tid, og det gjorde ham urolig. Hverdagen var fryktelig slitsom både for ham og familien. Nå har Ole lært seg klokka - og vet selv når det er Barne-TV.

-Skal dere se klokka mi? sier Ole blidt, straks vi er innenfor døra. Ole har nettopp kommet hjem fra skolen og han har gledet seg til vi skal komme på besøk. Ole viser ivrig veien inn til gutterommet og peker på klokka som henger over senga hans. På klokka er det et lite rødt lys som viser hvor langt på dagen vi har kommet. Oles klokke er ikke som andre klokker. Ikke er den rund og ikke har den visere. Klokka er 1,60 m lang og henger vannrett på veggen. Det lille røde lyset på klokka flytter seg gradvis, etter som dagen skrider fra. På klokka er det klistret små symboler som forteller når det er morgen, middag, Barne-TV og kvelds. Da piper klokka.

Takket være den nye klokka, har Ole endelig fått et begrep om tid. Nå skjer det ikke lenger at han spør om og om igjen når det er Barne-TV. Istedet løper han inn på rommet sitt og ser hvor langt det lille rødet lyset har kommet. - Vi har fått en bedre hverdag etter at Ole lærte klokka. Vi kan snakke om tiden før og etter, sier Ingeborg Størkersen, mor til Ole. Ole er åtte år og har Downs syndrom.

I likhet med andre utviklingshemmede er det vanskelig for Ole å lære ting han ikke kan se eller høre. Før visste han bare om én tid, og det var NÅ. Det var umulig å forklare ham om at en liten stund var det Barne-TV. - Ole begynte å spørre om når det var middag straks han kom hjem fra fritidsordningen klokka halv fire, forteller Ingeborg. - Du må vente. Vi spiser klokka fem når pappa kommer hjem, svarte jeg. Men det forsto ikke Ole. Han spurte igjen og igjen. Det betydde ikke at han var spesielt sulten, men det var viktig for ham å ha oversikten over hva som skulle skje og når. Den trygge forutsigbarheten i dagliglivet er viktigere for barn som Ole enn for andre barn.

Ole sto ofte opp midt på natta fordi han trodde det var morgen. - Det er natt nå. Ser du ikke at det er mørkt ute. Du må vente til det blir lyst, sa jeg. - Men så kom sommeren og det ble lyst grytidlig om morgenen, sier Ingeborg med et smil. Det var ikke lett å vite hvordan hun skulle gi Ole et begrep om tid. Det var vanskelig for familien å forbrede Ole på aktiviteter de skulle gjøre sammen. - Hvis vi for eksempel fortalte Ole at i morgen skulle vi gå på café, begynte han med en gang å spørre når vi skulle dra. Han spurte og spurte. Vi prøvde å vente med å fortelle ham det til fem minutter før vi skulle dra, men da fikk han ikke muligheten til å glede seg på forhånd. Dessuten trenger Ole tid til å forbrede seg på ting han skal være med på. Hvis noe skjer for fort for han, kan han slå seg vrang. At Ole ikke har begrep om tiden, gjorde ham urolig.

Men i fjor vår satt Ingeborg og så på "God morgen, Norge" på TV2. Der var det et innslag med Asgeir Tranås som har en voksen datter som er autist. Han har laget en annerledes klokke til datteren og fått et hjelpemiddelfirma til å sette den i produksjon. På TV demonstrerte han klokka, en klokke som konkretiserte tiden. Ingeborg tok straks kontakt med hjelpemiddelfirmaet og fikk prøve klokka.

Det tok ikke lange stunden før Ole skjønte den nye klokka. Og nå har klokka forandret livet til både Ole og familien hans. Endelig kan han se at tiden går. Hvis han våkner om natta, kan han se på tavla si og se at det ennå er en stund igjen til det er morgen. Når han kommer hjem fra skolefritidsordningen, kan han gå inn på rommet sitt og se hvor lenge det er igjen til middag. Etter middag ser han hvor lenge det er igjen til Barne-TV, og han velger om han vil se TV eller ikke. Og når klokka med lyd og lys forteller at nå er det kveld, da vet Ole at nå er det tid for å begynne å rydde sammen lekene, stelle seg og spise kveldsmat.

På skolen har Ole også fått klokke. Den henger under tavla. Nå vet han ikke bare hvilke aktiviteter som skal foregå på skolen, han skjønner også når de skal skje. Før hadde han ikke begrep om hvor lenge det var til neste aktivitet. - Ole har blitt roligere både på skolen og hjemme, forteller Ingeborg. - Han er blitt mer tålmodig og har fått et bedre tidsbegrep.

Men Ole har en fin sans for humor og har skjønt at det går an å jukse. - Her en natt kom han inn til oss. "Nå er det morgen! Kom og se på klokka, mamma!" sa han. Da jeg kom inn på rommet hans, så jeg at han hadde flyttet på symbolet som forteller at det er morgen. "Du har lurt meg!" sa jeg til ham. Da begynte Ole å le, og han flyttet tilbake symbolet.
Så la han seg under dyna og sa god natt.