Tine Anette og en hjemreise

Tine Anette bor i vår nabokommune hvor hun går på skolen. I helgene kommer hun hjem med hurtigbåt. Hun reiser oftest alene. Denne reisen er temmelig væravhengig for båten må blant annet krysse havstykket Folla. Første helga på nyåret skulle hun hjem og været var temmelig usikkert. På torsdag kveld ringte hun. Det ble snakket om det usikre været. Til slutt sier hun følgende:

- Tine veint sjå te mårra (- Jeg  får vente å se til i morgen)

Dette er en utrolig uttalelse for meg som pappa. Den kom selvstendig og spontant. Hun viste at avgjørelsen om hvordan hun skulle komme seg hjem måtte utsettes (tidsforskyvning). Hun var villig til å vente (tålmodighet). Hun hadde en forståelse av at det fantes en morgendag (tidsbegrep).

Hun viste først og fremst at hendelsene måtte skje i en hensiktsmessig rekkefølge tidsmessig. For noen år siden var dette helt utenkelige egenskaper. For henne var det bare en tid og det var NÅ. Vi husker alle kampene og alle fortvilelsene rundt hennes manglende tidsforståelse. Det vil si: Vi skjønte ikke at mange av de daglig problemene og utfordringene skyldtes manglende tidsbegrep.